blogg.no » matseven

Wasting my time for freedom in space.( ut og fotgrafere i morgen tidlig)

mg3757 copy 1

Im in the mood, In the mood of going someplace inside myself to grave after a deeper inspiration of the day of tomorrow. Det er  kveld, og jeg sitter i stuen min og stirrer med kraftfulle og intense øyne i taket. Jeg ser figurer røre på seg, mens jeg kniper gjen øynene,. Det er fantasier som kaller på meg. Jeg lar de fantasere meg, gjennom alle mine organer. Jeg fordøyer og puster i takt med livet. Akkuratt nå er jeg i ett med mitt eget univers.

Jeg er i harmoni med meg selv, og jeg føler tonene fra saxofonenes sex appeal flyte som vibrerende energier gjennom kroppen min, Det er energier i luften som innhaleres og utnyttes til det de er verdt. Det er toner av inspirasjon og drømmer jeg vil nå kvele, og gi nytt friskt liv i morgendagens ekspneringer

Let me out of myself

Jeg er på vei til bussen.Jeg danser i runde sirkler, mens jeg synger i lette toner. "Let me out, let med out of myself". Mine indre stemmer forsøker å hjelpe til, men blir sittende fast i det mørke fengselet der inne. Jeg kan allerede se henne, langt der borte, der hun sitter alene i skuret, Den røde kjolen som lett omkranser hennes kvinnelige smykke. Hun skal trolig reise med den samme bussen som jeg skal reise med. Jeg kikker forsiktig ned i bakken. Angsten og nervøsiteten griper om meg. Avstanden mellom oss blir kortere og kortere helt til den ikke er der lenger.Jeg kan nesten høre pusten hennes nå. Egentlig ønsker jeg bare å si hei, eller bare bevege lett med ansiktet mitt, som ett tegn på en  invitasjon til en videre kommunikasjon. For hun har jo sett meg. Jeg skulle gjerne beveget på leppene, men de er tilsynelatende låst.

"Hei,Jeg vil kommuniisere med deg", men ingenting skjer.

Jeg kommer ingen vei. Jeg føler meg som en låst maskin i en satt posisjon,der bevegelsene mine er totalt svekket, jeg føler kroppen min forvandles til en flaggstang. Det blåser kraftig, men ingen bevegelser inntreffer.
På den andre siden av veien står en statue og kikker på meg. Det blir redningen. Jeg later til å studere den,for ikke å bli iaktatt av henne. Er vi alle blitt statuer som bare ser på hverandre, og ikke snakker med hverandre lenger?

Hvorfor er vi så ofte innesluttet, eller lite kontaktsøkende i det offentlige venterommet?

Les mer i arkivet » Juni 2009

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits